SELVSKADING VAR MIN ENESTE UTVEI

// DETTE INNLEGGET INNEHOLDER INFORMASJON, SOM KAN VIRKE STØTENDE. JEG ADVARER PÅ FORHÅND, FØR AKKURAT DU VELGER Å LESE.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har prøvd å unngå slike spørsmål, om nettopp selvskading. Det er ikke mye i mitt liv som jeg syntes er vanskelig å skrive om, men selvskading er vondt og hjerteskjærende. Det står meg nært. Sannheten er brutal. Jeg vet det så godt. Jeg vet hvor forferdelig ting kan føles, slik at selvskading virker som den eneste utveien for å få vonde tanker bort. For ja, selvskading får tankene bort. Der og da. Ikke langsiktig, men akkurat i øyeblikket og en liten stund etterpå. Selvskading gjør langsiktige «problemer» bedre å leve med. Tanken på fremtiden blir for mye, slik at selvskading er lykken. Du får de vonde smertene bort og over på noe annet, nettopp på det å skade deg selv. Jeg skal ikke gå noe særlig inn på hvordan, men det finnes uendelige mange metoder når det kommer til selvskading. Selvskading er en egen utvei, slik jeg så det.

Det er MULIG å komme ut av det.

Jeg måtte ta er friår fra alt som handlet om skole, fordi angst styrte livet mitt. Livet jeg ønsket meg, tok angsten fra meg på den tiden – også på alle mulige måter. Da jeg prøvde å trosse angsten, gikk alt imot meg. Absolutt ALT. Før denne tiden, skjedde det mye. Ingen kan forstå hvor ille ting var for meg, ikke en gang for dem som vet «alt». Derfor var selvskading en helt naturlig ting for meg, den gangen. Før mitt friår.

Ja, mye skjedde før jeg fikk angst.

Jeg ble fortalt at jeg måtte være på skolen. Men, jeg klarte til slutt ikke. Hvor fantes forståelsen for det? Jeg hadde det vondt nok, til at mine nærmeste skulle dømme meg for og ikke være på skolen. Ikke alle, men noen måtte dømme meg. Det var nok for meg, til at i tillegg skole skulle bli en bekymring. Det er vondt å tenke på. Vondt å vite hva som betydde mest. Skole. Men, for meg har alltid JEG betydd mest for meg.

Grunnen til at jeg tar opp selvskading på bloggen, er fordi jeg vet med sikkerhet at mange sliter i hverdagen. Mange føler dem kommer godt ut av selvskading, noe jeg forstår. Ja, jeg forstår det veldig godt. Selvskading er en utvei og for meg var det en gang min eneste utvei. En ting jeg vil fortelle, er at jeg fikk et godt tips en gang:

  • Ta en isbit og hold den mot huden, til du ikke kjenner huden din. Det er ikke bra det heller, men du kjenner det som ubehagelig. Det som er meningen.

Du er ikke svak, om du har før eller driver med selvskading. Det betyr bare at du har vært sterk nok lenge, til å bære det alene. Det må være ganske ille, til at selvskading i det hele tatt er inni bildet? Snakk med noen. Det vil være vanskelig uansett, så hvorfor ikke tenke på den måten? Det kan være like vondt å snakke med noen, som å skade seg selv. Det fikk meg til å snakke med noen om det jeg satt inne med og i dag har jeg det bedre. Jeg har mindre å tenke på, selv om jeg har en del ting å ta tak i.

♡ Facebook HER Instagram HER Snapchat : vvicctoriaa

26 kommentarer

Siste innlegg